maijjje

Æ huske d som om d va i går. Læng å læng hadd æ leita på nætte ætter hæst, å bynt næstn å bli lei. Heilt te æ såg annons din. Snill gutt selges sto d. Dan ætter på ringt æ på dæ, å ikke mang uka ætter sto du på gårdsplassn min. Denj vakreste hæstn nånn gång hadd akkurat vorti min!

Du va ein meget spesiell hæst. Når æ fikk de va du både stiv, tværr å lite sammarbeidvilli, å d va ænkelte daga æ ønska vi hadd vorri ferutn. Men æ hadd trua på oss, å æ vest at ein dag, så kom æ å du te å bli ett super tim. Vi fikk fort et vældi spesielt bånd. Å d va ikke vanskeli å sjå at d va einast æ du stola på, i heile værdn. Du homra te mæ når æ kom i stailn, å kvær gang æ ropa på dæ kom du sprengan mot mæ me ein gnist i øugan som kjæm te å vær klistra på nætthinna mi for ræstn av live. Æ kjæm ailler te å gløm første gangen du jor d. D va denj dagen æ shønt at æ å du va skapt for kværteinner. Æ låvva mæ shøl at du allti skoil vær min!

D va ikke mang som hadd trua på oss, å d va ikke bærre goe daga som kom oss i møte. Men vi kjæmpa oss jænnom dæm, som vi allti har kjæmpa oss jænnom d mæste! Å utn dæ, hadd æ ailer åverlevd forholdan vi va utsatt for. Ætterkvært stola du hoinner prosænt på mæ. Du fulgt mæ kor enn æ mått gå! Vi håppa høge hinder, å du jor bestandi dett bæste! Ja, du bynt te å me å bli ein fin kjørehæst. Æ kjent dæ som mi ega lomme, å d samma jor du me mæ! Savne de så forfærdeli guttn! Du ane itj.

Æ koinj jør alt me dæ. Vi ridd på tura i fjelle, gallopert på strainna, vi bada, håppa, va på skogtura, træninga, stævna ja, vi va me på ailt. Du va ailler redd for nå å uansett ka æ ba dæ om, så jor du d! å d bæste av ailt va at du va mett værk! D va æ som hadd forma de på egen hånd. Æ fikk hæstn som ingen hadd trua på te å bli nå stort!

Te mang sin store fortvilelse va æ å du me på mang sprang stævna. Du va værdns bæste spranghæst, sjøl om d jikk tåli fort, å æ hadd mang flygetura! Men te slutt fikk vi lønn for streve å vant både en meter å ei ti. Æ va så stolt denj dag at gledeståran trilla! Dessverre slo du eine beine dett denj dan, så vi mått lægg sprang karriæren på hylla å skoilj no prøv oss på dressur. D va et enormt ptosjækt, men som bestandi kjæmpa vi oss jænnom d å!

Ætter et år fløtta vi te værdns finaste plass, der æ fikk fre å du fikk låv te å vær hæst! Æ trur både æ å du forandra oss denj dan vi fløtta dit! Vi vart så godt mottat å d va goe ord å få hør. D hjalp utruli på sjøltilitta te både mæ å dæ! Å shøl om ingen skoilla tru d, vart vi en fin dressur ekvipasje te slutt å! Vi hadd træna oss opp fra ett LD nivå te et LA nivå. Æ har ailler vorri så stolt som når vi fikk sølvmedalje i vintercupen i dressur. Endeli fikk æ bevist ka vi va og for! Å d betydd my!

Æ koin bestandi rægn me dæ, uansett ka d mått vær. Du va min ailler bæste vænn å æ elska de som æ ailler har elska nå ainna i heile værdn. Du va min værdn. Men no e du itj her længer, å d e grusomt utn dæ.

Når æ sleit me mæ sjøl, va du der.
Når heile værdn jikk mæ i mot, va du der.
Når aill vænan mine snudd ryggen te, va du der.
Du va der når æ va lei mæ, å du trøsta mæ!
Du va der når æ va gla, å når æ a sint.
Når d va ingen ainnan som fersto, da forsto du!
Æ hadd bestandi ein trofast vænn uansett ka som shedd, å d va dæ!

Du vil allti ha denj største plassn i hjærte mett Spooky. Ei plass som ingen nånn gong kanj ta i fra dæ! Du va hæstn i mett liv! Du va denj som betydd mæst for mæ, å du va denj æ va stoltast av! Du var rætt å slætt heile live mett! Æ vilj bestandi ha me mæ ailj de goe minnan vi har sammen, fra denj gongen vi trudd vi koinj klar ailt! Vi hadd ei hæli ti, å æ skoilj så jærne ha jort ailt om ijænn.
Æ savne dæ så ferfærdeli, å æ kjæm ailler te å gløm dæ. Du vilj vær i hjærte mett for bestandi! Å uansett kor mang hæsa æ kjæm te ei i live mett, e d ingen som kjæm te å mål sæ me dæ. Æ skoilj ønska vi hadd fått længer ti i lag. Men du koinj ikke lev et smærtefritt liv. Æ veit at du har d bra der du e no, å kanskje møtes vi ijænn!

Æ ælska dæ Spooky, å æ kjæm ailler te å slutt å elsk dæ.

Hvil i fred!

<3